Postmodernismen oppsto som en bevegelse i USA rundt 1960- og 1970-tallet, og spredte seg deretter til Europa og resten av verden. Ifølge teoretikeren Charles Jencks, skjedde det symbolske slutten på den moderne bevegelsen og begynnelsen på postmodernismen kl. 15:32 den 15. juli 1972. Dette øyeblikket markerte rivingen av Pruitt-Igoe boligkomplekset i St. Louis, en prisvinnende arbeid som representerte Le Corbusiers "maskin for det moderne liv", men som ble betraktet som ubeboelig.
Bokstavelig talt betyr "postmodernisme" etter modernismen. I arkitekturen manifesterte postmoderniteten seg som en reaksjon mot prinsippene i den moderne bevegelsen. Postmoderne arkitekter avviste prinsippene i arkitektonisk rasjonalisme og den internasjonale stilen, som ideen om at formen skulle følge funksjonen og preferansen for åpen plan og ornamentikkens nakenhet. I stedet omfavnet de verdier som tvetydighet, ironi, kompleksitet og mangfold av stiler, og hentet historiske referanser i designene deres.
Postmoderne bygninger er preget av deres avvisning av moderne normer, gjeninnføringen av ornamentikk og historiske referanser, og vektleggingen av mangfold og kontrastsjoner. Selv om høyden av postmodernismen kan ha passert, er dens innflytelse fremdeles tydelig i dagens arkitektur. Postmoderne prinsipper fortsetter å informere arbeidet til mange arkitekter i dag, noe som demonstrerer bevegelsens relevans og utholdenhet.
Ifølge den London-baserte kunstneren og designeren Adam Nathaniel Furman, grunnlegger av Postmodern Society og ifølge noen eksperter, ansiktet til gjenoppblomstringen av postmodernismen, er denne arkitektoniske bevegelsen langt fra over. Faktisk, hevder Furman at det fortsatt har mye å tilby, til tross for de blandede følelsene denne bevegelsen kan fremkalle.
Spanske postmodernistiske arkitekter
Framstående skikkelser innen postmoderne arkitektur på verdensbasis inkluderer Oscar Niemeyer, Frank Gehry, Charles W. Moore, Zaha Hadid eller Aldo Rossi.
I Spania finner vi anerkjente arkitekter som Ricardo Bofill, Rafael Moneo eller Studio Per. Det kan sies at disse sistnevnte stilte seg i tråd med internasjonale postmoderne strømninger, mens andre, som Santiago Calatrava, Linazasoro eller Vázquez Consuegra, inkluderte postmoderne elementer i noen av sine verk, eller i det minste kan de ikke utelukkende kategoriseres som postmoderne arkitekter. Spesiell omtale til den portugisiske arkitekten Alvaro Siza, som med sin visjon om minimalisme og rasjonalisme klarte å bli den første ikke-spanske arkitekten som mottok National Architecture Prize.
Postmoderne bygninger i Spania
La Muralla Roja
La Muralla Roja er en av de mest ikoniske verkene til den spanske arkitekten Ricardo Bofill og en fremtredende eksponent for postmodernisme i spansk arkitektur. Designet i 1968 og fullført i 1973, ligger denne bygningen i urbanisasjonen Manzanera i Calpe, Alicante.
Designet av "La Muralla Roja" ble inspirert av qasbah, en type befestet bygning som er typisk for Maghreb. Denne inspirasjonen kan sees i de rette formene, krokene som danner rommene som stikker ut fra hverandre, i detaljene i de stegete merlonene og i de rødlige tonene i leiren som qasbahs er bygget med.
Guggenheim-museet
Guggenheim-museet i Bilbao, designet av den canadisk-amerikanske arkitekten Frank Gehry, er et av de mest emblematiske eksemplene på postmodern arkitektur i Spania og globalt. Inaugurert i 1997, er denne bygningen kjent for sitt innovative og dristige design, som kombinerer buede og forvridde former med materialer som titan og glass for å skape en struktur som ser mer ut som en skulptur enn en tradisjonell bygning. Designet av Guggenheim i Bilbao reflekterer innflytelsen fra postmodernismen i sin avvisning av modernismens enkelhet og uniformitet, og dens vekt på form og individuell uttrykk.
Guggenheim i Bilbao er ikke bare en arkitektonisk milepæl, men har også hatt en betydelig innvirkning på byen Bilbao og regionen Baskerland. Siden åpningen har museet trukket til seg millioner av besøkende fra hele verden, og har stimulert turismen og den lokale økonomien i et fenomen kjent som Guggenheim-effekten.
Ciutat de les Arts i les Ciències
Ciudad de las Artes y las Ciencias i Valencia, designet av de spanske arkitektene Santiago Calatrava og Félix Candela, er et annet fremtredende eksempel på postmodern arkitektur i Spania. Dette kulturelle og underholdningskomplekset, som ble innviet i 1998, er kjent for sitt futuristiske og høyst innovative design. Bygningene, som inkluderer et planetarium, en IMAX-kino, et vitenskapsmuseum og et kunstpalass, har organiske og flytende former som minner om dyre- eller planteskeletter, og er konstruert med materialer som stål, glass og hvit betong.
Kulturkomplekset har trukket til seg millioner av besøkende fra hele verden, og har blitt et symbol på byen og en drivkraft for turismen og den lokale økonomien. Akkurat som Guggenheim i Bilbao, demonstrerer Ciudad de las Artes y las Ciencias postmodern arkitekturs evne til å transformere det urbane landskapet og gjenopplive en by.
Walden 7
Walden 7, som ligger i Sant Just Desvern, i utkanten av Barcelona, er et ikonisk eksempel på postmodern arkitektur i Spania. Designet av arkitekten Ricardo Bofill og fullført i 1975, er Walden 7 en boligkompleks som utfordrer konvensjonene for kollektivbolig. Bygningen, som består av 18 sammenkoblede tårn, har en rekke indre gårdsrom og terrasser som skaper en labyrint av beboelige områder.
Puerta de Europa (Torres KIO)
Torres Puerta de Europa, bedre kjent som Torres KIO, er et annet fremtredende eksempel på postmoderne arkitektur i Spania. Designet av de amerikanske arkitektene Philip Johnson og John Burgee, er Torres KIO to skrånende skyskrapere som står overfor hverandre, og skaper en symbolsk portal til byen. Ferdigstilt i 1996, var disse tårnene de første skrånende skyskraperne i verden, med en tilt på 15 grader fra vertikalen.
Utfordrer de arkitektoniske konvensjonene om rektangulære skyskrapere, adopterte Johnson og Burgee en dristig og dynamisk tilnærming til designet sitt. Torres KIO skiller seg ut for sitt valg av materialer, med fasader av mørk granitt og glass som skaper en imponerende kontrast til Madrids himmel. Disse tårnene går utover å være bare kontorbygninger; de har omdefinert Madrids skyline og har hatt en varig innvirkning på postmodern arkitektur i Spania.
W Barcelona Hotel (Hotel Vela)
W Barcelona Hotel, mer kjent som Hotel Vela på grunn av sin distinkte silhuett, er en juvel av postmodern arkitektur i Spania. Som mange av de andre store spanske postmodernistiske bygningene, ble det unnfanget av den anerkjente katalanske arkitekten Ricardo Bofill. Hotellet tårner majestetisk over Barcelona-kysten siden det ble fullført i 2009.
Det unike designet til W Hotel minner om et båtseil, en hyllest til sin privilegerte beliggenhet i Barcelonas havn. Dette innovative designet favoriserer originalitet og mangfold over uniformitet. Bygningens glassfasade, som reflekterer det omkringliggende havet og himmelen, gir et preg av sofistikasjon og modernitet.
Palacio de Festivales de Cantabria
Festivalpalasset i Cantabria, som ligger i byen Santander, er et fremragende eksempel på postmoderne arkitektur i Spania. Designet av arkitekten Francisco Javier Sáenz de Oiza, ble denne bygningen ferdigstilt i 1990 og har blitt en kulturell og arkitektonisk milepæl i regionen.
I stedet for å følge en konvensjonell form, valgte Sáenz de Oiza et design som kombinerer moderne og tradisjonelle elementer, som reflekterer postmodernismens mangfold og kompleksitet. Bygningen er kjennetegnet av sin innovative bruk av geometriske former og sin fasade av betong og glass, som gir den et særegent og moderne utseende.
Postmoderne arkitektur eller postmodernistisk arkitektur?
Postmodernismen er en bevegelse som har satt et uutslettelig preg på arkitekturen i det 20. og 21. århundre. Men et spørsmål oppstår ofte: Bør vi referere til denne bevegelsen som postmodern arkitektur eller postmodernistisk arkitektur? Selv om disse begrepene brukes ganske ombyttelig, er det nyanser som er verdt å utforske.
Postmodern arkitektur refererer til arkitektur som følger prinsippene om postmodernisme. Denne bevegelsen flyttet seg bort fra modernistiske ideer, som favoriserte enkelhet og uniformitet, og omfavnet i stedet kompleksitet og motsigelse. Postmoderne bygninger refererer ofte til eldre arkitektoniske stiler og legger større vekt på kontekst og betydning.
På den annen side kan begrepet postmodernistisk arkitektur antyde en sterkere vektlegging på postmodernisme som en ideologi eller holdning. En postmodernistisk arkitekt kan være noen som ikke bare designer bygninger i postmoderne stil, men som også omfavner postmodern filosofi i sin tilnærming til arkitektur. Dette kan innebære en kritikk av arkitektoniske normer og konvensjoner, en påskjønnelse for mangfold og forskjellighet, og en fokusering på arkitektur som en form for kulturell kommunikasjon og uttrykk.
Det er viktig å merke seg at selv om disse begrepene har litt forskjellige konnotasjoner, begge refererer til den samme arkitektoniske bevegelsen. I praksis brukes "postmodern arkitektur" og "postmodernistisk arkitektur" ganske ombyttelig. Det som er udiskutabelt er effekten denne bevegelsen har hatt på arkitekturen. Fra gjeninnføringen av ornamentikk og historiske referanser til vektleggingen av mangfold og motsigelse, har postmodernismen utvidet grensene for hva som er mulig i arkitektur. Og selv om begrepene kan variere, forblir innflytelsen og betydningen av postmodernisme konstant.
