Hans innovative perspektiv og dristige eksperimentering har påvirket generasjoner av kunstnere over hele verden. Den dype forbindelsen som kunstneren Lucebert hadde med Spania, spesielt med regionen Jávea og Benitatxell, gjenspeiles i hans arbeid og personlige liv, og har vært en kilde til inspirasjon i hans kunstneriske produksjon. Denne forbindelsen med Spania materialiserte seg i konstruksjonen av hans hus-studio, et sted som ikke bare var hans hjem, men også et rom for kreativitet.
Lucebert, femtitallets keiser
Lucebert, født som Lubertus Jacobus Swaanswijk, var en sentral skikkelse i etterkrigstidens kunst og litteratur i Nederland. Han ble født i Amsterdam 15. september 1924 og døde i Alkmaar 10. mai 1994. Han er kjent som en av de store poetene i CoBrA-bevegelsen, en europeisk kunstnerisk kollektiv aktiv mellom 1948 og 1951, preget av en spontan og eksperimentell tilnærming til kunst, i stor grad inspirert av kunstneriske uttrykk fra barn og ikke-vestlige kulturer. Lucebert ble døpt Keizer van de Vijftigers (Femtitallets keiser), med henvisning til hans innflytelse på nederlandsk poesi fra 50- og 60-tallet. Hans poesi, dypt innovativ og preget av hans anti-autoritære filosofi, markerte et radikalt skifte i landets litterære tradisjon, og inkorporerte elementer av surrealisme, lyrisk poesi, og sosial kritikk.
I tillegg til hans litterære arbeid, kan Lucebert skryte av et stort antall kunstneriske verk av alle slag. Han arbeidet i et bredt utvalg av medier, inkludert maleri, skulptur, keramikk, collage, og fotografi. Mange av hans visuelle verk reflekterer påvirkninger fra CoBrA-bevegelsen, med bruk av livlige farger, abstrakte former, og en dynamisk og spontan energi. Gjennom hele sin karriere utforsket Lucebert temaer rundt menneskets tilstand, naturen, og forholdet mellom kunst og samfunn. Hans arbeid fortsetter å bli høyt anerkjent og respektert, og fortsetter å påvirke generasjoner av kunstnere og forfattere.
Lucebert's Life in Jávea
Lucebert og hans kone Tony Swaanswijk (født som Tony Koek), kom først til Spania i 1963, spesielt til Altea, tiltrukket av det middelhavslige lyset og tilstedeværelsen av mange nederlandske kunstnere. I 1968 flyttet de til Jávea, og fem år senere kjøpte de et hus i Lluca-området, en del av Benitatxell på den gamle veien mellom denne byen og Jávea. I løpet av denne tiden bodde han mellom Bergen (Holland) og huset hans i Spania, og skapte et stort antall verk som reflekterte hans kreativitet og talent.
Eiendommen der huset hans lå er nå til salgs. Den består av to individuelle hus og dekker nesten en hektar med land, omgitt av natur. I hovedhuset, som opprinnelig tilhørte Lucebert, inkluderer funksjoner som et romslig kjøkken med spiseplass og peis, en spektakulær 60 m2 stue med en peis, og forskjellige rom, inkludert to som ble bygget i kunstnerens gamle studio. Denne forbindelsen med Costa Blanca ble gjenspeilet i hans arbeid Javea fra 1969, et arbeid på papir laget med blekk, blekkvask, marker, blyant, gouache, og collage.
I Jávea ble det holdt en utstilling med Luceberts verk, med tittelen Alles van waarde is weerloos (Alt som er verdifullt er forsvarsløst), en monografisk utstilling for å hedre livet og arbeidet til Lucebert, som inkluderte hans verk datert mellom 1957 og 1994. Denne utstillingen ga en omfattende oversikt over Luceberts kreative aktivitet og sammenfalt med visningen av hans film, Tijd en Afscheid, som viste alle kunstneriske aspekter av den nederlandske kunstneren. De fleste av verkene kom fra en donasjon som enken hans Tony ga til IVAM (Valencian Institute of Modern Art) i 2003, noe som var essensielt for organiseringen av denne utstillingen.
Luceberts sterke forhold til Spania ble også reflektert i hans nære forhold til kunstneren og kunstsamleren Antonio Pérez, med hvem han samarbeidet i Paris og Spania. Også i dette tilfellet gjorde Luceberts enke, Tony, en donasjon til Antonio Pérez-stiftelsen i Cuenca, som inkluderte et rom dedikert til Lucebert, beregnet på å vise en del av donasjonen.
Luceberts litterære kunst
Lucebert er bredt anerkjent for sin varige innvirkning på poesi og visuell kunst. Som en fremtredende skikkelse i CoBrA-bevegelsen (1948-1951), utfordrer hans verk tradisjonelle konvensjoner og søker å utforske nye former for uttrykk.
Når det gjelder poesien hans, er Lucebert kjent for sine rike bilder og dristige bruk av språk. Hans dikt utfordrer ofte konvensjonell struktur og meter, og hans bruk av neologi og ordspill resulterer i poesi som på en gang er forvirrende og fengslende. Hans første bind med poesi, Apocrief / De analphabetische naam (1952), inneholder en serie dikt som viser hans evne til å manipulere språket og skape et unikt litterært landskap.
Jazz hadde også en betydelig innflytelse på arbeidet til den feirede nederlandske dikteren, spesielt i hans dikt, som han foretrakk å beskrive som spreekgedichten (tale dikt), med fokus på rytme og metronom. Denne forbindelsen med jazz blir tydelig reflektert i et sitat fra en forskningstekst av Jan van Gilst:
Men rytme er veldig viktig i diktene mine. Jeg ledes av rytme, bop. Bop scatting er det morsomste som finnes. Dessverre kan jeg ikke gjøre det, men jeg skulle ønske jeg kunne...
Faktisk drømte Lucebert om å bli gjenfødt som en saksofonist. Han hadde en stor samling av over tusen LP-er relatert til jazz og blues, noe som demonstrerer den betydelige innflytelsen denne musikksjangeren hadde på hans arbeid.
Når det gjelder hans prosa, har Lucebert også gjort betydelige bidrag. Selv om han er mindre kjent for sin prosa enn for sin poesi, er hans verk i denne sjangeren også svært originale og eksperimentelle. Hans roman De zeer oude zingt (Den meget gamle synger) er et eksempel på hans prosastil, preget av den samme typen ordspill og språklig innovasjon som finnes i hans poesi. I tillegg er det viktig å merke seg at Lucebert også har jobbet omfattende innen teater. Hans arbeid De lachende derwisj (Den lattermilde dervish) er et eksempel på hans innovative tilnærming og utfordring av teaterkonvensjoner, og demonstrerer hans evne til å kombinere tekst med visuelle og musikalske elementer.
Det billedlige og visuelle arbeidet til Lucebert
Lucebert var en produktiv visuell kunstner, og hans arbeid omfattet et bredt utvalg av medier og stiler. Blant hans mest bemerkelsesverdige verk er Verloofd (1959), The Red Boy (1992), Danseuse (1987), Bode (1987) og De kinderen van de clown (1985).
Hans arbeid utfordret ofte konvensjoner og utforsket nye uttrykksformer. For eksempel, Der gestrenge luftikus (1994) og "91 XIII 8" (1991) er karakteristiske verk som reflekterer hans innovative tilnærming. Luceberts arbeid viste også en sterk tendens mot symbolikk og fortelling. Wild West Amazone (1969), De onheilsprofeet (Profeten om dommedag, 1965), En hij opende hem de ogen (Og Han Åpnet Hans Øyne, 1973), Le songe (Drømmen, 1967), De gelofte (Løftet, 1988), og Javea (1971) er vitnesbyrd om dette.
Gjennom hele sin karriere opprettholdt Lucebert en konsekvent forpliktelse til eksperimentering og utforsking av nye former for visuell representasjon, noe som gjorde ham til en fremtredende figur i kunsten på 20. århundre.
Hva var CoBrA-bevegelsen?
CoBrA-bevegelsen, en avantgardistisk kunstnerisk og litterær gruppe, oppstod i Vest-Europa etter andre verdenskrig, spesielt i 1948. Navnet CoBrA er avledet fra initialene til grunnleggermedlemmenes hjembyer: København (Co), Brussel (Br) og Amsterdam (A).
CoBrA ble dannet som en reaksjon på de rådende strømningene på den tiden, spesielt surrealisme og abstrakt kunst. Bevegelsen søkte et nytt uttrykksspråk, ett som var mer spontant, direkte og som reflekterte menneskelige følelser og erfaringer på en mer autentisk måte. Dannelsen av gruppen var også en reaksjon på ødeleggelsen av andre verdenskrig, og deres mål var å skape en ny type kunst som reflekterte håp og fornyelse. CoBrA-medlemmene var kjent for sin avvisning av tradisjonelle kunstregler. I stedet for å følge konvensjonene for "høy" kunst, søkte de inspirasjon i "lav" kunstformer, som barns kunst, primitiv kunst, folkekunst og kunst av psykisk syke. De trodde disse kunstformene var mer autentiske og fri fra begrensningene av tradisjon.
Når det gjelder estetikk, er CoBrA-verk ofte kjennetegnet av deres intense bruk av farge, abstrakte former og spontanitet. CoBrA-kunstnere konsentrerte seg heller ikke utelukkende om en bestemt type kunst: de beveget seg typisk mellom et bredt utvalg av medier, inkludert maleri, skulptur, keramikk, poesi og prosa.
Selv om CoBrA-bevegelsen bare offisielt varte til 1951, hadde den en varig innvirkning på kunst og litteratur. Gruppemedlemmene fortsatte å arbeide og påvirke kunsten lenge etter at bevegelsen offisielt avsluttet. Arven fra bevegelsen kan sees i dens innflytelse på moderne kunst og dens utfordring av tradisjonelle konvensjoner innen kunst og litteratur.
